22. juli

Å befinne seg på andre siden av kloden på denne dagen er hardt. Kanskje ikke like hardt som for dem som har levd uten sine aller kjæreste i ett år. Jeg husker 22. juli 2011 som det var i går. Det var gladmat festivalen i Stavanger. Jeg og Tonje satt på Egon, og så alle folkene rundt standkaia. Jeg fikk melding av en russer som lurte på om jeg var trygg, trygg? Selfølgelig var jeg trygg, jeg befant meg i Norge, verdens beste land. Han fortalte om bombingen, og jeg sjekka vg. Meg og Tonje satt stille, vi var sjokkerte, redde. Du merket steminingen ute på strandkaien også ble anderledes. Det ble ikke noe glad festival. Vi dro hjem. Dagene og nettene ble brukt forran TV. Jeg fulgte med på alt. Tårene trillet. Vi la blomster ved domkirken. Vi holdt sammen.

Norge, mitt beste land, jeg savner deg. Her jeg sitter nå, tidlig på morningen, stirrer på direktesendingen på nrknett. Jeg gråter fortsatt litt, jeg blir så rørt. Jeg har alltid vært patriot mot Norge, men det siste året har jeg bare blitt mer og mer stolt. Jeg er så glad over alle de sterke menneskene som befinner seg i vårt lille land. At Norge kan vise så mye kjærlighet og så mye demokrati under en slik tragedie gjør meg stolt. Hvordan vi taklet rettsaken, at den ble gjort på en så humanitær og rett måte, gjør meg stolt. 

Vi skal aldri glemme denne dagen, vi skal jobbe for de samme verdiene som disse menneskene mistet livet for. 


//we heart it

Jeg tenker dem som har gått bort, jeg tenker på dem som har mistet noen av deres kjæreste, jeg tenker på alle mine venner som har det ekstra tungt i dag, jeg tenker på mitt land som jeg er så innderlig stolt over.

Viss en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen. 

2 kommentarer

lotte

23.07.2012 kl.23:36

så flink du e hegga :)

Heidi Haga

25.07.2012 kl.15:55

lotte: thanks mate, prøve mitt beste xd va mye lettere å blogga emo

Skriv en ny kommentar

Heidi Haga

Heidi Haga

17, Sola


Heidi Haga

  • Det var en gang en 16år gammel jente som bodde i Stavanger. Hun fikk plutselig for seg at hun ville til Canada. Så hun tok med seg familien og flyttet dit ett år. Og levde lykkelig alle sine dager ådi.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg


Lenker






hits